Bekkefaret

Bekkefaret.

Bekken.

Se bekkefaret skjærer mellom røtter og mold

ja baner vei mellom naturens egne grinder

det renner så fredfylt,men kan også vise vold

der den tar seg nedfor åser og store tinder.

II

Ja styrken på bekken ses kansje ikke så stor

men tidens tann tar sitt med slitasjen den gjør

store furer i marken, til og med der intet gror

selv i bergfall og stein, gjør den grunnen mør.

Egil

Sjelen

Sjelen.

Sjel.

Sjelen, hva er sjelen, er det mennesket selv
blodet, hjernen eller en usynlig plasma
eller er det troen, troen kan jo flytte fjell
kanskje er det som noen sier, karisma.


II

Sjelens speil, forblir usynlig
dette vakre speilbilde som vi ikke ser
et bilde som egentlig er betydelig
tankene, det uoppnåelige ja kansje mer.

III

Kan vi sette ord, eller et begrep på det
føle dets vandring gjennom sinnet
eller være så klarsynte der alt kan skje
kanskje uoppnåelig som i dette minnet.
Egil

Fjellet

Fjellet.

Fjellet med sin røsslyng og dvergbjørk
solnedgang over en fjellknaus mot vest
det er da kulden kommer, fuktig og mørk

som en kald og isende,ja truende gest
ja fjellheimen kan være tverr og vrang

men tolmodigheten gir atter solnedgang.

II

Gresskledde skjønne juv å daler
med farge spekteret helt inntakt
det glitrer å skinner som nypussede perler

på granittens glatte å nydelige prakt
små vanndråper danser som gale i par
med røffe innslag i fjellets skar .

Egil.

Snøballtreet

Snøball tre.

En grønn hekk ja i det fineste lag

ibenholt glassklar og ganske lite

snøballtreet vises etter gryning og dag

alle disse bær store glassklare og hvite.

Egil.

Øståsen

Øståsen.

Å se Bygda mi i vinterdrakt
solnedgang på øståsens plate
da viser bygda seg i sin fineste prakt
med røde slør over snøens lyse gate
det glitrer og spraker i hard pakket snø
der solens stråler treffer islagt sjø.

II

Natten blir til dag og det lysner snart
når vinterens hvite teppe breies over
naturens lune kan være villt og sart
når skogens innbyggere ikke sover.

III

Elgen liksom svever over det kritt hvite pledd
som ligger der urørlig i vinternatten
noen harer og snømus står som på geledd
når selve kongen er ute på farten

det gnisterer i krystaller i forskjellige kaskader
når snø teppet ligger der i måneskinn å bader.

Egil.

Bruker:Egil - Dikt

"Årstider;

Vårens tid.


Den svarte skogen er i opprør
med sitt lyse grønne skjær
mektige og lyse står solens glitrende stråler
i kontrast med markens grøde her
ja det er mer enn skyggen tåler
der ung furuene står med knopp
når solen hever seg over de mørke trær
ja over hver en furu topp.

II

Under laget av fjor årets falne løv
gror det spirer fra bakkens moll
gaukesyren trekker seg lengselfullt sammen
med rykninger i hver en fold
maueren skaper et hjem rundt stammen
der lauvets slitte kanter viser klør
i denne biotopen under granens brem
der solen atter gjør barken mør.


III

Det sildrer å renner fra hver en myr
der mange bekker går sin egen vei
mosen og gresset aler også vesen
der sopp og mugg liker seg
det er som om osen tar deg ved nesen
der under naturens ja underverkets park
ved en gammel forfallen ore stubbe
også det et verk av den største patriark.

Egil.